Er det landet eller menneskene?

Trolig skal vi aldri være frie her i dette landet! Det er ikke særlig politikken jeg mener, men det er selve menneskene jeg snakker om, selv om det er jo mye igjen til politikere her i landet skal virkelig lære hva demokratiet betyr.

Det vi ikke kan kvitte oss av, er denne forrvirende type menneske som interesserer seg kun for de andre og har ikke nok med sitt eget tåpelige liv. Av disse har vi flere har i landet, nesten halv befolkingen er slik og dessverre blant disse uheldige finnes det en god del ungdommer, noe som er temmelig overraskende. Man ville forvente at i det miste de som ble født etter kommunismen, skulle være annerledes, men så skjer det ikke det. Hvorfor er det at hele tiden er det mer interessant hva de andre sier enn det du sier selv? Hvorfor kan du ikke snakke med noen på gata uten at i det minste tre hoder sur seg for å se på deg, selv om du bare snakker om helt vanlige saker? Hvorfor er det at man føler seg hørt og sett på hele tiden som on man levde i en liten menighet der ingen har rett til fortrolighet?

Jeg er LEi av alt dette! Lei av å føle at jeg må gjemme meg i et mørkt hjørne for å kunne firgjøre meg fra disse usynlige øynene som finnes overalt, disse ideelle menneskene, disse helgenene som tror med en sånn skamløs ufølsomhet at de kan ta seg av de andres liv, at de får lov til å dømme det fordi man ikke må tørre å føle mer enn dem, og leve på en forskjellig måte enn de gjør.

Det måtte blitt igjen av kommunismen, det må jeg tro på fordi ellers blir det ingen smule håp igjen for dette landet eller for oss menneskene her. Og det er fotsatt dette spørsmålet som lyder forskrekende i hodet mitt: Skal vi noen gang være frie?

Lenge siden sist

Tja, det var lenge siden sist! Tror ikke jeg vet hvorfor jeg skriver igjen, men jeg plutselig følte en slags lengsel etter å skrive like etter jeg gikk fort igjennom mine gamle tekster. Det ser ut at i begynnnelsen av hvert år begynner jeg å tenke på at jeg kanskje burde skrive mer, men deretter blir denne tanken stadig mer tåketete så tåkete at på slutten av året glemmer jeg den helt.

Det har skjedd så mye i det siste....mange fine hendelser, men dessverre flere dårlige hendelser. Jeg trodde hele tiden da jeg gikk gjennom alt dette at da alt skulle endelig sluttes, ville jeg i det minste ha min inderlige styrke igjen, men det ser ut at det gikk jeg glipp av. Kanskje var det prisen jeg måtte betale for alt...

Mellom himmel og jord, her er jeg nå, litt tom, men samtidig finnes det så mye igjen av meg i mørket at jeg ikke finner makten til å uttrykke alt som må komme seg ut. Det er som om jeg ville åpne munnen for å skrike, men ordene kan ikke komme ut, de er blitt stumme.

Til tross for alt dette, finnes det noe som får meg til å gå videre, som gir meg nok makt til å ikke hate meg helt, til å fortsatt tro på det jeg er, eller tror jeg er, selv om dette lille "noe" og, kan jeg dessverre ikke ennå begripe slik det virkelig er. Jeg kan bare håpe at det er slik min tro på det framstiller det og at, denne gangen, hvis jeg velger å kjempe mot alt for det, blir jeg ikke sviktet, eller i det miste svikter jeg ikke meg selv.

Dager i Oslo

Tir na Noir

Her følger et dikt og sang som jeg er rett og slett forelsket i og som ikke er så kjent hos oss, men som kanskje burde være det! Teksten ble skrevet av det norske dikteren Øyvind Staveland og tonesatt av den norske gruppen Vamp. Siden jeg reiser snart dit vil jeg gjerne poste denne teksten her på bloggen min, selv om ingen leser bloggen min uansett :)) Dette diktet leser alle tonene i sjelen min!

"Det e svart novembar, havet knuse mot strand
Ein forliste draum fra et sommargrønt land.
Men eg huske enda vakre Mary McKear,longt vest i Tir na Noir

Va du draum? va du te? Va du hud? Va du blod?
Eg kan høyre deg le. Eg kan huska eg lo.

Bakom horisontar,
Så forvitra og glir
E' du mi, mi Mary McKear.

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
høyr eg nåken hviska bakom vintrane ungt:

Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir na Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt som e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.

For bak horisontar,
Så forvitra og glir
E eg di,
Di Mary McKear.


Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
Seil eg vest i havet te Mary McKear
I det grønna Tir na Noir.

Te draum å te kinn og ein himmel av trøst
Kor allting e sinn
og eg høyre di røst.

Horisontar fins ikkje
Alt du tar på forblir
Eg e di ,
Di Mary McKear."

Forvirret...er det meg... eller kan jeg ikke forstå dikt?

Skal vi rett og slett begynne med meg! Jeg: ikke en litteraturkritiker, ikke engang en forfatter, ikke, i det minste, en spesialist i litteratur, selv om jeg liker å forestille meg det. Jeg er kun en leser og lurer på hva en hører på når en skaper dikt?
Så, kjære venner, i stilen dere allerede er blitt vant til, lær dere å kjenne nåtidens dikt! Et par ord samlet på noen få blanke ark, diktenes mening...ukjent. Sansynnligvis er jeg gammeldags, men i dag utgis det bok etter bok etter bok og det blir morsomt å ikke forstå noe av dem, ikke fordi man virkelig er dum, men fordi egentlig finnes det ikke noe å forstå til å begynne med.
Kort sagt skriver våre overfladiske diktere etter det følgende forbildet: Dikt=Uforståelig, og denne "Uforståelige" bærer en tung stolthet som er ganske morsomt, kunstneren er stolt på grunn av at leseren ikke begriper betydningen til diktet, men uten betydning finnes det heller ikke budskap.
Det er derfor at nå for tiden hvor som helst man snur seg får man tak i diktere som gir eller har allerede gitt ut bøker, som skriver dikt fra da de var barn, som er så dyktige og verdifulle....men som slutter å leve i framtiden fordi de ikke maktet å røre en eneste glimt i minnenes raske bevegelser.

"Hei, kjære venner!" eller akademiske miljøer uten smiler og pynt

Velkommen til vårt fakultet, et rent akademisk miljø "som ingen forlater før han har fått merker av den", eller "hvor vanlige hendelser ikke finner sted så ofte", hvor man føler seg, helt fra begynnelsen, så mindreverdig foran alle de ubrukelige, kloke hodene som sitter og skriver og retter på usigelige dume prøver av studenter som har gått seg vild i kunnskapenes mørke skog. Uten tvil finnes det noen få slike mennesker som fortjener, i tid og i evighet, vår aktelse i ordets egentligste forstand for det er til slutt dem som har makten til å skape mennesker, verdifulle mennesker og ikke bare individer som ser etter et vitnemål slik at de kan bare løpe til utlandet for å ta vare på utenlandske barn og ikke plukke bær slik som dem som ikke har vitnemålet gjør. Det jeg skriver nå er ikke til dem som skaper, men til dem som ikke en gang prøver å gjøre noe, men bare lar seg betalt for skapelsen av sjelløse mennesker.

"Hei, kjære venner" er bare et enkelt eksempel på slike overlegne ytringsformer og som er veldig tidlig blitt synonym med OVERFLADISK!!! Ja, akkurat, og hvorfor ikke? Ja, vi er venner, og glemmer studieåret til studentene våre som er for mange, for dumme og for uinteresserte i å ta del i en like uinteressert lærers forelesning som snakker og dikterer og forventer akkurat de samme linjene, om det er mulig uten forandringer. Så blir man bedt om en egen synsvinkel og det er tausheten som følger, og den presser og pusten stopper og blikkene stiger nedover og stemmen er noe som ikke lenger tilhører oss, den lever i en mulig verden hvor studentene ville gjerne snakke hvis lærerne skulle i det minste se på dem men en liten smule aktelse. Og, like etter høres det en forskrekelig lyd som krever og anklager for det er selvfølgelig studentenes skyld at de ikke er i stand til snakke, til å bruke ord, til å drøfte. Men er det ikke universitetene som er, nå for tiden, blitt maskiner som gir ut stadig flere "dannede sjeler" og vitnemål etter vitnemål. Og er det ikke igjen oss som lurer på hvorfor det finnes stadig færre som kan skrive riktig.

Nå følger gruppen "jeg så gammel at jeg ikke en gang kan bevege meg, men studentene får høre på min visdoms stemme". Ja, så har vi lærere, hvis man kan kalle dem slikt, som sitter og forteller foran peisen(det er studentene) prektige minner fra ungdomstiden. Ta ikke notater, det er uansett de samme hendelsene igjen og igjen, men hvis man spør, har vi selfølgelig forelesning i oversettelser. Har man fortsatt makten til å kreve noe av oss med slike typer mennesker?

En annen mektig gruppe er "jeg kan ikke bruke den første formen av verbet etter hjelpeverbet did selv om jeg har undervist i engelsk i nesten 20 år." Det spiller ingen rolle at jeg har gitt ut bøker og har til og med en doktoravhandling, den eneste forklaring jeg finner her kan gis gjennom en omskrivning av Bjørnstjerne Bjørnssønns ord, nemlig "jeg bruker bryst engelsk".

Velkommen hit da! Velkommen til et akademisk miljø hvor bibliotekene har alltid for få bøker for så mange studenter, hvor du ikke skulle være fordi du ikke er klok nok, hvor, hvis du er heldig nok, får du gode karakterer selv om du ikke har lest noe, hvor du stryker i engelsk fonetikk i alle de fire årene og du er ikke skyldig for det.....og til slutt: Hvilket studieår er dere???