Er det landet eller menneskene?

Trolig skal vi aldri være frie her i dette landet! Det er ikke særlig politikken jeg mener, men det er selve menneskene jeg snakker om, selv om det er jo mye igjen til politikere her i landet skal virkelig lære hva demokratiet betyr.

Det vi ikke kan kvitte oss av, er denne forrvirende type menneske som interesserer seg kun for de andre og har ikke nok med sitt eget tåpelige liv. Av disse har vi flere har i landet, nesten halv befolkingen er slik og dessverre blant disse uheldige finnes det en god del ungdommer, noe som er temmelig overraskende. Man ville forvente at i det miste de som ble født etter kommunismen, skulle være annerledes, men så skjer det ikke det. Hvorfor er det at hele tiden er det mer interessant hva de andre sier enn det du sier selv? Hvorfor kan du ikke snakke med noen på gata uten at i det minste tre hoder sur seg for å se på deg, selv om du bare snakker om helt vanlige saker? Hvorfor er det at man føler seg hørt og sett på hele tiden som on man levde i en liten menighet der ingen har rett til fortrolighet?

Jeg er LEi av alt dette! Lei av å føle at jeg må gjemme meg i et mørkt hjørne for å kunne firgjøre meg fra disse usynlige øynene som finnes overalt, disse ideelle menneskene, disse helgenene som tror med en sånn skamløs ufølsomhet at de kan ta seg av de andres liv, at de får lov til å dømme det fordi man ikke må tørre å føle mer enn dem, og leve på en forskjellig måte enn de gjør.

Det måtte blitt igjen av kommunismen, det må jeg tro på fordi ellers blir det ingen smule håp igjen for dette landet eller for oss menneskene her. Og det er fotsatt dette spørsmålet som lyder forskrekende i hodet mitt: Skal vi noen gang være frie?