Forvirret...er det meg... eller kan jeg ikke forstå dikt?

Skal vi rett og slett begynne med meg! Jeg: ikke en litteraturkritiker, ikke engang en forfatter, ikke, i det minste, en spesialist i litteratur, selv om jeg liker å forestille meg det. Jeg er kun en leser og lurer på hva en hører på når en skaper dikt?
Så, kjære venner, i stilen dere allerede er blitt vant til, lær dere å kjenne nåtidens dikt! Et par ord samlet på noen få blanke ark, diktenes mening...ukjent. Sansynnligvis er jeg gammeldags, men i dag utgis det bok etter bok etter bok og det blir morsomt å ikke forstå noe av dem, ikke fordi man virkelig er dum, men fordi egentlig finnes det ikke noe å forstå til å begynne med.
Kort sagt skriver våre overfladiske diktere etter det følgende forbildet: Dikt=Uforståelig, og denne "Uforståelige" bærer en tung stolthet som er ganske morsomt, kunstneren er stolt på grunn av at leseren ikke begriper betydningen til diktet, men uten betydning finnes det heller ikke budskap.
Det er derfor at nå for tiden hvor som helst man snur seg får man tak i diktere som gir eller har allerede gitt ut bøker, som skriver dikt fra da de var barn, som er så dyktige og verdifulle....men som slutter å leve i framtiden fordi de ikke maktet å røre en eneste glimt i minnenes raske bevegelser.