Velkommen til vårt fakultet, et rent akademisk miljø "som ingen forlater før han har fått merker av den", eller "hvor vanlige hendelser ikke finner sted så ofte", hvor man føler seg, helt fra begynnelsen, så mindreverdig foran alle de ubrukelige, kloke hodene som sitter og skriver og retter på usigelige dume prøver av studenter som har gått seg vild i kunnskapenes mørke skog. Uten tvil finnes det noen få slike mennesker som fortjener, i tid og i evighet, vår aktelse i ordets egentligste forstand for det er til slutt dem som har makten til å skape mennesker, verdifulle mennesker og ikke bare individer som ser etter et vitnemål slik at de kan bare løpe til utlandet for å ta vare på utenlandske barn og ikke plukke bær slik som dem som ikke har vitnemålet gjør. Det jeg skriver nå er ikke til dem som skaper, men til dem som ikke en gang prøver å gjøre noe, men bare lar seg betalt for skapelsen av sjelløse mennesker.
"Hei, kjære venner" er bare et enkelt eksempel på slike overlegne ytringsformer og som er veldig tidlig blitt synonym med OVERFLADISK!!! Ja, akkurat, og hvorfor ikke? Ja, vi er venner, og glemmer studieåret til studentene våre som er for mange, for dumme og for uinteresserte i å ta del i en like uinteressert lærers forelesning som snakker og dikterer og forventer akkurat de samme linjene, om det er mulig uten forandringer. Så blir man bedt om en egen synsvinkel og det er tausheten som følger, og den presser og pusten stopper og blikkene stiger nedover og stemmen er noe som ikke lenger tilhører oss, den lever i en mulig verden hvor studentene ville gjerne snakke hvis lærerne skulle i det minste se på dem men en liten smule aktelse. Og, like etter høres det en forskrekelig lyd som krever og anklager for det er selvfølgelig studentenes skyld at de ikke er i stand til snakke, til å bruke ord, til å drøfte. Men er det ikke universitetene som er, nå for tiden, blitt maskiner som gir ut stadig flere "dannede sjeler" og vitnemål etter vitnemål. Og er det ikke igjen oss som lurer på hvorfor det finnes stadig færre som kan skrive riktig.
Nå følger gruppen "jeg så gammel at jeg ikke en gang kan bevege meg, men studentene får høre på min visdoms stemme". Ja, så har vi lærere, hvis man kan kalle dem slikt, som sitter og forteller foran peisen(det er studentene) prektige minner fra ungdomstiden. Ta ikke notater, det er uansett de samme hendelsene igjen og igjen, men hvis man spør, har vi selfølgelig forelesning i oversettelser. Har man fortsatt makten til å kreve noe av oss med slike typer mennesker?
En annen mektig gruppe er "jeg kan ikke bruke den første formen av verbet etter hjelpeverbet did selv om jeg har undervist i engelsk i nesten 20 år." Det spiller ingen rolle at jeg har gitt ut bøker og har til og med en doktoravhandling, den eneste forklaring jeg finner her kan gis gjennom en omskrivning av Bjørnstjerne Bjørnssønns ord, nemlig "jeg bruker bryst engelsk".
Velkommen hit da! Velkommen til et akademisk miljø hvor bibliotekene har alltid for få bøker for så mange studenter, hvor du ikke skulle være fordi du ikke er klok nok, hvor, hvis du er heldig nok, får du gode karakterer selv om du ikke har lest noe, hvor du stryker i engelsk fonetikk i alle de fire årene og du er ikke skyldig for det.....og til slutt: Hvilket studieår er dere???
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar